God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Nå kommer jeg rett fra jobb. Noen lørdager får jeg skrevet innleggene på jobb, men i dag var det fryktelig travelt. Så nå må jeg gjøre det med en gang før jeg glemmer det. Vi hadde radioen på besøk og de tok opp en debatt og så var det et barnearrngement. Det er en festival som heter Jorddøgn denne helgen. Men de er opptatt av landbruk og litteratur og seriøse tema jeg kjenner jeg ikke klarer å engasjere meg i.
Jeg leser fremdeles The Iron Druid Chronicles av Kevin Hearne. Jeg er kommet til bok 7; Staked, så nå er det tre igjen pluss noen enkeltnoveller som hører til innimellom bøkene. Egentlig liker jeg ikke det fenomenet at forfattere gir ut noveller du må kjøpe som ebok, og spesielt ikke når de har så mye å si for forståelsen av handlingen som de har i denne serien. Eller, hvertfall burde novellen følge med i neste bok.
What I should be doing was the same thing everyone should be doing: enjoying the blessings I have while I have them, instead of worrying that one day they will be gone.
Nature doesn’t ask your permission; it doesn’t care about your wishes, or whether you like its laws or not. You’re obliged to accept it as it is, and consequently all its results as well.
Monty Python is like catnip for nerds. Once you get them started quoting it, they are constitutionally incapable of feeling depressed.
What I felt was a kind of thrilling sadness, something I have since experienced when looking out over other open spaces and lonely boundaries: an emotion that lives on the desolate edge of the known.
And will I tell you that these three lived happily ever after? I will not, for no one ever does. But there was happiness. And they did live.
Jake went in, aware that he had, for the first time in three weeks, opened a door without hoping madly to find another world on the other side. A bell jingled overhead. The mild, spicy smell of old books hit him, and the smell was somehow like coming home.
Alle som har levd noen år med en syk person vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten. Det er heller ikke alltid at sympati er det beste du kan tilby et sykt menneske. Både galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter.
She is a traditionalist; she believes that progress is an excuse for making bad things happen faster.
Men så begynner plutselig saksen å gli gjennom papiret. Som et barn som omsider kommer opp på vannskiene flyter den plutselig avgårde, mykt, helt uten hakk, en forbløffet jubel høres fra de bivånende. Det er nesten så du ikke berører saksen engang, du bare geleider den avgårde, som magnetfeltet fra en hovmesters utslåtte armer fører middagsselskapet mot bordet.